Hvor mye trenger vi å vite? Hva inneholder en "god" nyhetssak? Hvilke saker selger? Blir vi aldri mettet på detaljinformasjon om nyheter som har engasjert oss? Blander vi noen ganger nyheter med TV-serier og andre føljetonger?
En pårørende til et offer i en overgrepssak skriver et veldig godt innlegg her om medienes ekstra overgrep. For å lage de nyhetssakene folk vil ha, tråkker mediene over stadig nye grenser i forhold til anonymitet. Ofre i saker som når medias søkelys blir ikke tatt tilstrekkelig hensyn til, slik at de kan bli identifisert i nærmiljøet eller av bekjente, uten egen vilje. I saken artikkelen tar opp, dreier det seg om barn og ungdom som er blitt utsatt for ulike former for seksuelle overgrep. Norsk presse har et særlig ansvar overfor barn under 18 år om å vise hensyn til hvilke konsekvenser mediaomtalen kan ha for barna det skrives om. Dette later til å være "glemt". De unge som tør å innrømme for foreldre og rettsvesen hvilke skambelagte overgrep som er skjedd mot dem, er slett ikke under særlig beskyttelse. Tvert imot lister både nasjonale og regionale medier opp hvor ofrene kommer fra, hvilket år de er født, samt detaljer om overgrepene som er skjedd mot hver av dem! Dette er et nytt, alvorlig overgrep mot ofrene i saken, som vi alle tar del i. Hvorfor?
Sitat fra artikkelen jeg linket til over:
"Gutten vår sa selv at dersom han hadde visst at det ble så mye omtale i pressen, ville han aldri gått til politiet og anmeldt overgrepet."
Er det slik vi vil ha det? Er sensasjonstørsten vår sterkere enn hensynet til andres, til og med barns, rettigheter?
Summer Sun..
-
[image: 100_2011 by rajesh_dangi]
100_2011, a photo by rajesh_dangi on Flickr.
Walking in the sun in the summer is a challenge, till the first rain summer
w...
Jeg tror de unnskylder det overfor seg selv med at det er i "almennhetens interesse".
SvarSlettJeg har f.eks. fulgt med på nrk.no. Jeg husker i 2006 eller hva det var, da interpol offentliggjorde et bilde av en eller annen mann de hadde sett i barneporno, og aviser verden rundt trykket det. Dengang skrev også avisene om hvor eksepsjonelt dette var (og det skjønner jeg jo, for store deler av verden kommer jo til å kjenne igjen mannen resten av livet), men det virker allikevel som om de flyttet noen grenser for seg selv den gangen.
I Lommemann-saken var de først opptatt av å holde navnet til den siktede hemmelig, men så leste jeg de skrev et sted at det var i "almennhetens interesse" å offentliggjøre det. Så da begynner de å bruke det fulle navnet hans konsekvent, de slipper bilde av ham, og de lager intervju (med bilde) av foreldre som er rasende på ham. De trekker det så langt at de gjengir sitater av hva som blir sagt minutt for minutt i rettsaken, og lager føljetong ut av det. Det samme har de nå gjort i saken mot en tidligere politimann. Og det ser ut som om det er en trend de akter å fortsette med.
Jeg har reagert først og fremst fordi det rammer både den siktede (som ikke enda er dømt engang) og alle som har noen som helst relasjon til ham. Det er tross alt her det legges ut mest informasjon. Men selvsagt går det også utover overgrepsofre, når det gis detaljer om hvor de er fra osv..
Og jeg har mange ganger tenkt over liknende ting med f.eks. Brennpunkt. Nye dokumentarer er ofte elendige til å beskytte kildene sine.
Det virker som om det er veldig mange journalister som skal være "sherrif" nå, og krever svar som de publiserer offentlig, i almennhetens navn.
Men jeg er helt enig med deg: det blir til tv-serier og føljetonger. Orderud-saken var kanskje den første saken det ble gjort med, men det var i så fall en såpass kjedelig føljetong at jeg ikke tenkte spesielt over det :P. Det er mye verre nå.